Brevandring

Vi fikk prøve oss på forskjellige teknikker å gå på med stegjern da vi var på bretur i Jostedalen. Som både Haslene (2008 s;21) og Nesje (2012 s;10) skriver i boka Breboka og Brelære er at en bre defineres som ”En bre er en masse av snø og is som vesentlig ligger på land og som er eller har vært i bevegelse”. Vi lærte også om forskjellige bretyper og hva som karakteriserer dem. Under brevandringen satt vi flere mellomforankringer, hvordan vi skulle gjøre det og hensikten med det ble vi forklart på forhånd. Min erfaring etter fem dager med brevandring i Jostedalen er at jeg fikk mye kunnskap om å ferdes fikkert på bre.

                                                   Stegjernsteknikk

Fronttaggteknikk

Franske teknikken

Vi skiller mellom to teknikker, den franske teknikken og fronttaggteknikk. Hvilken du tar i bruk kommer ann på dine ferdigheter, bakkens bratthet og isforholdene.

Den enkleste teknikker er den franske teknikken, dette er den mest brukte teknikken når isen ikke er for bratt. Ved denne teknikken skal man alltid prøve å ha så mange tagger i isen som mulig ved hvert steg. Når terrenget blir for bratt må du begynne å gå sidelengs og la den laveste foten peke nedover. Når terrenget blir for bratt tar man i bruk fronttaggteknikken. Det er viktig at støvlene er stive nokk, ellers så kommer man til å få et dålig grep i isen med taggene. Det beste er å få en fin overgang fra å bruke den franske teknikken til fronttaggteknikken får isen blir for bratt. 

Bretyper

Vi skiller mellom fem forskjellige bretyper, de defineres av utsende og hvor de ligger:

Platåbre: En bre som helt dekker et større fjellområde og kan ha brearmer som strekker seg ned i daler.

Alpin dalbre: Hele breen ligger i en dal, er smal og langstrakt, og kommer ikke fra en platåbre.

Isstrømnett eller bre av Spitsbergentype: Et system av dalbreer som henger sammen, og med oppstikkende fjelltopper.

Botnbre: Breer ligger i en typisk botn og når ikke utover denne.

Hengebre: Slike breer henger som oftest som flak på en bratt fjellside hvor det ikke e dannet noen botn.

(Haslene 2008 s. 21)

Foto: Per Eide (NGU)

Mellomforankring

Mellomforankringer brukes til å forhindre at den som klatrer kan falle og skade seg. Den hjelper også till å gjøre belastningen på standplassen minst mulig. Fangtrykket kommer ann på hvor langt personen faller ned, altså hvor langt slakt tau det er mellom personen som faller og personen som tar imot trykket. Mellomforankring brukes til å få kortest mulig falllengde. Det kan være lurt å sette mellomforankringe ganske tett (vertfall i begynnelsen) for å minske belastningen ved et fall. Ved å bruke denne metoden er det lettest å ikke være en stor gruppe siden bare en person kan bevege seg om gangen. 

Foto: Caroline Onarheim

Kilder:

Haslene (2008)

Bilder:

Frontaggteknik- internett (http://fagbloggforfriluftslivfortone.blogspot.no/)

Franske teknikken- internett (http://fagbloggforfriluftslivfortone.blogspot.no/)